Dette er lovregulert i arveloven § 62 som har følgende ordlyd:

«Ein testamentarisk disposisjon er ugyldig når testator var sinnsjuk eller i høg grad hemma i sjeleleg utvikling eller i høg grad sjeleleg svekt då testamentet vart gjort, med mindre det er usannsynleg at sinnsstoda hans har hatt innverknad på innhaldet i disposisjonen».

For at et testament skal bli ansett som ugyldig på grunnlag av at testator var dement må altså to vilkår være oppfylt.

For det første må testator på opprettelsestidspunktet ha vært «i høg grad sjelelig svekt». Vurderingen av om testator var i en slik tilstand er en skjønnsmessig vurdering, som må foretas konkret i hver enkelt sak. Dette kan ofte være en vanskelig vurdering, og det finnes rikholdig rettspraksis som behandler denne problemstillingen.

Det er ikke tilstrekkelig at testator har forstått innholdet i testamentet, og at de disposisjonene som er gjort fremstår som naturlige.

Det som skal vurderes er testators vurderingsevne, altså vedkommendes evne til å se de ulike alternativene for fordeling av arven og vurdert disse opp mot hverandre. Innholdet i testamentet kan også være et bevismoment i forhold til spørsmålet om testasjonsevnen, altså i hvilken utstrekning innholdet fremstår som naturlig og veloverveid.

Det er den som hevder at et testament er ugyldig som har bevisbyrden for å bevise at testator var «i høg grad sjelelig svekt» på testasjonstidspunktet.

Dersom vilkåret er oppfylt må det avklares om sinnstilstanden har påvirket testamentets innhold. Dersom det først er slik at testator var «i høg grad sjelelig svekt» på testasjonstidspunktet, så er det nærliggende at dette også har virket inn på innholdet i testamentet. Dette er imidlertid ikke gitt og en testamentarisk disposisjon er likevel er gyldig dersom det er «usannsynleg at sinnsstoda hans har hatt innverknad på innhaldet i disposisjonen». I forhold til denne vurderingen er det nærliggende å se hen til hva som er bestemt i testamentet – om testamentet inneholder testasjoner testator f.eks. har snakket om over tid, om de fremstår som naturlige mm.

For dette vilkåret snus bevisbyrden slik at det er den som er tilgodesett i testamentet som har bevisbyrden for at sinnstilstanden ikke har virket inn på testasjonen.

Den som hevder at et testament er ugyldig har etter arveloven § 70 en frist på 6 måneder etter at han fikk kunnskap om disposisjonen og om at testator er død og om grunnlaget for påstanden om at disposisjonen er ugyldig, til å varsle tingretten eller evt. den/de som er tilgodesett i testamentet. Manglende varsling innebærer at man mister retten til å kreve at testamentet blir ugyldig.

Aktuelt

  • Demens som grunnlag for ugyldige testamentariske disposisjoner

    • 29. mars 2019

    I enkelte skifteoppgjør hvor det foreligger testament fra avdøde dukker det opp spørsmål knyttet til om avdøde var ved «sine fulle fem» ved opprettelse av testamentet. Særlig aktuelt er spørsmål om testator var dement på tidspunkt for opprettelse av testament.

  • Forslag til ny arvelov:

    • 29. mars 2019

    Regjeringen foreslår at pliktdelsarvens beløpsbegrensning nedjusteres

  • Foreldelse av fordringer – fristens utgangspunkt

    • 5. mars 2019

    Den alminnelige foreldelsesfristen er 3 år. Når denne fristen er ute, kan man ikke kreve betaling for sine fordringer. Et praktisk spørsmål er imidlertid når foreldelsesfristen begynner å løpe.